..var min kone og jeg på byfjellet. Det var nå på lørdag. Været var nydelig og barna på høstferie med venner og besteforeldre. Vi bestemte oss for å gå over vidden. Da vi kom til Borgaskaret trodde vi neste ikke det vi så: En dame som kom fra Ulrikken-siden faller uforvarende utfor skrenten. 2 meter minst. Loddret ned med hodet først stuper hun. Helt uten å ta seg for. Rett på stein. "Det kommer overlever hun ikke", sa min kone. "Kjære Jesus," var alt jeg klarte å si. Da vi kom frem til henne var hun ved full bevissthet og kun med et mindre kutt i hodet. Jeg plukket opp brillene hennes. De var like hel, kun med noe skrapemerker. Hun forsikret oss om at armer, rygg og hender var helt ok. Ingen smerter. Men hun var skjelvende. Flere kom til og alle lurte på om de kunne bidra på noen måte. Noen var godt forberedt og hadde sekken full av førstehjelpsutstyr og tilfeldigvis var en av redningboksene bare 15 meter unna med ulltepper og det hele. Førstehjelpen var raskt i gang. Vi kunne ikke tro at det på tross av ulykken hadde gått så bra. Det ble kommentert flere ganger. Det ble faktisk et samtaleemne. Man skulle nesten tro at damen hadde hatt "englevakt." Kun ett kutt i hodet. De kompetente blant oss (ikke jeg..) skjønte likevel at det var uforsvarlig å foreslå at damen skulle gå tilbake til Ulrikken. De fikk snakket med AMK-sentralen og før 10 minutter var passert gått var lege-helikopteret landet rett ved oss.
Jeg tenkte etterpå. Når vonde ting skjer kan det likevel komme noe godt ut av det. Vi får sjansen til å bry oss. Til å vise omsorg. Jeg ble glad for å se at folk faktisk brydde seg om andre på byfjellet på lørdag. Det kunne gått så mye verre. Hadde Gud engler noe med dette å gjøre?
Vi bor i et flott land der luftambulansen kommer når vi har behov for det. Det kan vi være takknemlig for! Da ulykken inntraff var det - midt opp i det hele - mye godt som fikk komme frem. Har ikke du også opplevd det?
